To kvinner, fem barn, mange hester - det var en hestefestival på National Cavalry

To kvinner, fem barn, mange hester - det var en hestefestival på National Cavalry
To kvinner, fem barn, mange hester - det var en hestefestival på National Cavalry
Anonim

“Mamma, vil du kjøpe meg en hest? Du kunne beite her i hagen.»

Søndag morgen bestemmer jeg meg for å gjøre meg selvstendig. Foreløpig har jeg bare gått hvor som helst til fots med to barn, men nå er det på tide å teste om jeg kan gå en lengre strekning alene (pga. den spesifikke arbeidsplanen til barnas far), eller kanskje med bil.

Bilde
Bilde

Vi har allerede pakket bilen med barneseter, og nå velger jeg mellom sportsvognene som dras fra garasjen til gården, som kan vippes bak, siden for å frakte vår versjon med en Moses-vogn, vi trenger omtrent en tom Ikarus med to snømenn. Jeg velger de eldre, på en eller annen måte er de mer horisontale. Forgjeves har jeg bare satt sammen en rutine - mindre enn et kvarter etter planlagt avgangstid setter vi oss inn i bilen med overlevelsesutstyr og drar til National Horse Riding Center på Kerepesi Street.

I motsetning til barnevognen, overlevde denne på en eller annen måte, den henger rundt som et minne ved siden av den hypermoderne Arena (på hvis utspekulerte bevegelige rampe vi vil falle bakover fra en barnevogn, jeg trenger en tredje hånd, en holder vognen, en rekkverket, datteren min blir til slutt grepet av en hjelpsom fremmed hender), mange lærte en gang å ri her, femkamp og dressurmesterskap fant sted her, nå er det liksom glemt det meste av året. Det er ikke store folkemengder nå heller, selv om programmet lover mye og er helt gratis - det er derfor vi tør å dra, hvis vi må snu om en halvtime på grunn av en katastrofe, har vi i hvert fall ikke mistet en haug med penger. Men jeg lovet Great Horsemaniac, Voltizsünpepi-programmet for to uker siden (vi fant det basert på Rosa Rugosas anbefaling), det er ikke langt unna, og vi må begynne på en eller annen måte. Den lille bringer tilbake lenge glemte minner på veien - akkurat som storesøsteren hennes, skrek hun bare til meg på rødt lys til vi la henne i vognen.

Voltiz-showet med akrobatiske stunts på hesteryggen finner sted i den innendørs ridestallen, som kanskje er den eneste ridestallen i Budapest som brukes til det tiltenkte formålet. En god del av målgruppen er mellom fire og elleve år, som ikke ser et spektakulært show på sirkuset (gitt at vi tror at en eller to deltakere ikke engang er tolv, selv på tretti kilo er de sterkt herfra, bare jenter), de står i kø ved ponniene, tre var også i kamp i dag, men det ville være behov for til og med seks.

En av hestene heter Pötyi, og jeg skal fortelle Tündéene at Pötyis firbeinte druse venter her. Militæronkelen med den store barten som holder i tøylene i enhver forstand holder orden, de som ikke har vært før bør komme og ri, ikke si det, du kommer for tredje gang nå, VI NÆRMER DIN IKKE HEST BAKFRA hever han stemmen. Senere, «Hva slags forelder er han som ikke går til hesten med barnet sitt?» – Tünde vil også få dette når han ikke kan legge Málni og Pötyi på ryggen av ponniene samtidig, mens han hadde ikke noe imot å ta hensyn til vogna til Manna heller.(Kyss, jeg kan ikke dele i tre retninger.) I siste øyeblikk roper jeg over gjerdet at han i den lilla jakken er mitt barn, men jeg har en god stund med den andre, så jeg kan ikke gå dit, så noen setter ham velvillig opp på hesten (at han lander alene andre gang, det får jeg først vite etterpå).

Hvis ponnien er liten, kan du prøve de større hestene, selv om vannet står i store innsjøer på de fleste løpebanene, takket være været forrige uke, og jeg ser for meg fete frosker i dem med tankene mine øye. De større gjørmegropene er dekket av pontonger som ser ut som grønnsakskasser snudd opp ned på veiene, det er litt interessant å kjøre på dem med barnevogn, akkurat som på sanden på rideskolen, Nissene løper inn ved middagstid, og fullfører Poronty-avdelingen, hvoretter det er en ny kø for de allerede presenterte ponniene, inntil da kan jeg trekke meg tilbake for å amme, sittende på et rekkverk, ingen rundt, og amme t -skjorte er en god oppfinnelse.

Etterpå setter de eldre jentene seg ned for å gjøre håndverk, du kan fargelegge en hest, lime batikkblomster, Malní er den mest entusiastiske, men Veronika lager også et vakkert bilde (animatoren, som tydeligvis er lærer, bemerker at det er veldig sjelden hun tegner litt sol i midten, som er mors og fars refererer til balansen på siden, hah), bare Pötyi kan ikke la være, han vil klappe Bazi Big Dog (nesten like stor som en ponni), hvis eksotiske eier (hotbukser, fletter som når midten av ryggen, stiletter) ikke er i sikte, heldigvis løper han inn i siste liten faren til Pötyi, for å få forsterkning. Innen hun forlater oss, løper de tre jentene rundt og stirrer på hestetallene unisont, med bueskyting og hundeshow i pausene, sistnevnte får prøve ferdighetene sine og nervene våre på den frie gummisklien - det meste av barna er minst dobbelt så store, og noen ganger prøver hele selskapet å skli ned samtidig. Ulykkesinstituttet er tross alt ikke langt unna, selv om miraklet heller ikke ønsker å bli kjent med det fra innsiden. Og hvor bra det er at spillet ikke er av typen hvert seks hundre og femte minutt, da ville vi ha minst tre tusen per barn.

Til min store lettelse er det ikke noe problem med babyene, de sover eller ser på. Det krever litt nomadisk holdning, for selvfølgelig har anlegget, som har vært brukt i vesentlig uendret form siden midten av syttitallet, ingen bleieskift, amming eller lignende rom, toalettet utstråler en veldig retro-attitude (og en viss lukt av desinfeksjonsmiddel), men det plager ingen om jeg i hjørnet av stallen bytter bleier eller mater barnet i farten, en medmor setter seg på det grønne gresset for et lignende formål, sitter med ryggen til jeg, først tror jeg hun holder en hund på fanget.

Pötyi er Pötyin
Pötyi er Pötyin

Klokken er rundt tre på ettermiddagen, vi voksne er allerede slitne og sultne, så langt har vi kjøpt inn tot alt fire pannekaker, en rullepølse, to skinkeboller og vi har gått tom for brus, som alle barna våre fotosynteserer, ingen av dem sier de er sultne (selv søtsakene ved tannkjøttdisken lar dem være kalde), og heldigvis er det lettere å ta vare på babyer lok alt. Hvorfor vi i det hele tatt venter på loddtrekningen er et mysterium (vi kjøpte ikke lodd, og tenkte at vi skulle være hjemme da), men hvem kan gratulere Tünde når han mottar hovedpremien, en ridehelg i Aggtelek National Park, med hevet hode?, Jeg kan høre på hvorfor vi ikke kjøpte en lodd helt hjem. Vi skal ha det gøy hjemme, sønn, med plastponnier.

Siden vi selvfølgelig også meldte oss på rytteropplæringen som gir tre gratis muligheter, blir vi nok ikke de siste som besøker Landsstallen. Jeg er også glad for å konstatere at barnet merkbart modnes ment alt på ett år. I fjor endte et hesteshow med en stor tårevåt scene, da han forsto at til tross for alle hans hysteri og krav, kunne vi ikke kjøpe den hvite hesten fra voltingshowet slik at vi kunne sette den opp i garasjen hjemme. Det ville garantert se bra ut blant bilvaskesettet, settet med vinterdekk og den demonterte babyhusken.

Anbefalt: