Graviditetsdagbok 5.0: Den vordende moren viser frem sin andre baby

Innholdsfortegnelse:

Graviditetsdagbok 5.0: Den vordende moren viser frem sin andre baby
Graviditetsdagbok 5.0: Den vordende moren viser frem sin andre baby
Anonim

23. uke

+6,5 kg

Bilde
Bilde

Den eneste nyfødte jeg noen gang har sett på nært hold eller ammet i mitt liv, var datteren min. Siden familien min ikke har fått barn siden syttitallet og jeg tilbrakte mesteparten av voksenlivet blant barnløse unge, hadde jeg ingen erfaring med babyer. Samboeren min var den samme med dette. Før fødselen øvde vi på triksene med å skifte bleie sammen på en utstoppet lekekanin. Etter det ble vi selvfølgelig profesjonelle veldig raskt og lærte alt vi trengte. Så jeg er ikke så bekymret for hvordan det kommer til å gå andre gangen, selv om jeg antar at det blir mye vanskeligere med to små samtidig. Tross alt har jeg allerede gjort alt en gang, antagelig vil triksene, fra riktig hold til amming, dukke opp når jeg trenger det, mens jeg blir overveldet av de fantastiske følelsene man opplever når man ser inn i øynene til en veldig liten baby. Jeg håper også at jeg, som millioner av kvinner før meg, på en eller annen måte skal klare å takle 2 barn i forskjellige aldre. Men jeg tenkte at jeg måtte vente til juli, da jeg fødte, med å prøve det. I dag kastet imidlertid flaksen uventet en baby i veien, så jeg kunne ta 2 barn på prøvekjøring sammen, helt alene.

En kjær venn av meg, som bor i gaten vår, fødte nylig. Hun har en veldig viktig oppgave å levere på universitetet denne uken, og hun henvendte seg til meg for å få hjelp slik at hun kunne jobbe noen timer i fred, fordi det var vanskelig for henne å konsentrere seg om oppgaven i en leilighet med babyen. Jeg slo til og tilbød meg å ta den lille en tur mens jeg uansett var ute med min egen datter. I følge avtalen tok jeg over en grundig pleiet, rengjort 2 måneder gammel jente kl. Jeg fikk også en diger pose bleier og en flaske skummet melk med babyen. Planen var at jeg skulle dytte ham til lekehuset, som ligger bare 5 minutters gange unna, vi skulle sitte i hagen, og jeg skulle passe den lille i 3 timer, mens jeg holdt øye med den store.. Akkurat som jeg skal gjøre om noen måneder, med 2 egne barn, på samme sted. På grunn av nærheten til stedet kunne jeg ha tatt barnet tilbake til moren innen 5 minutter i tilfelle trøbbel.

I de behagelige, dystre 12 gradene, som er ideell for å få en baby til å sove ute, blundet den lille jenta som ble betrodd meg, som lovet, sugde fingeren og åpnet ikke øynene engang. Datteren min løp til den andre siden av hagen for å leke, som hver dag, og jeg ble der med barnevognen. Og så kom den første overraskelsen, som jeg ikke forventet: reaksjonen til de vordende mødrene. Når jeg ser tilbake, er det morsomt at det aldri f alt meg inn hva som skjer når en gravid kvinne plutselig dukker opp i sine vanlige omgivelser med en barnevogn med en liten baby: selvfølgelig antok alle umiddelbart at barnet var mitt. Uavhengig av at jeg fortsatt var der på fredag, så vidt gravid, og vi snakker ikke så mye. Mødrene samlet seg umiddelbart rundt meg for å ta en titt, og jeg måtte gjenta utallige ganger at det var en lånt baby og at min egen fortsatt var veldig inne i meg. Jeg glemte hvor mange som er tiltrukket av en liten baby. Nesten ingen kunne gå forbi oss uten å titte inn i bilen og mumle noe. Jeg er allerede vant til å plages så mye, med et lite barn smelter du mye bedre inn i gatebildet eller lekeplassen.

Bilde
Bilde

Den andre overraskelsen var at etter hvert som minuttene gikk begynte jeg å blomstre. Denne følelsen var også kjent for 2 år siden. I den splitter nye vognen i Csocsirogy (som ikke f alt fra hverandre som vår etter all denne tiden) vugget jeg den lille, smilte tilbake til de ansatte og mødrene (fordi alle smilte til meg i dag) og strakte meg mer og mer. Det at barnet var vakkert og at han også smilte i drømmen hjalp meg mye. Jeg strakte meg på benken med tilliten til en stolt nybakt mor, selvfølgelig uten søvnløsheten forårsaket av nattamming og følelsen av det verkende keisersnittet.

Datteren min brydde seg egentlig ikke om meg eller det faktum at hun hadde en konkurrent for ettermiddagen. Hans favorittsyssel i hagen er å dytte lekevognen, og han gjorde jobben sin som vanlig. Siden babyen sov, hadde jeg tid til å ta meg av han, da han hvert kvarter løp bort til meg for å vise meg noe, klemte beina mine og begynte å stikke av. Men jeg hadde en følelse av at vi begge vet at jeg har andre oppgaver.

Da han først kom bort, fort alte jeg ham at babyen sov i bilen. Han prøvde å klatre opp og se inn, men han kunne ikke se noe, så jeg tok den opp og viste ham den lille. Etter 2 sekunder begynte han å hinke og løp bort som om han ikke brydde seg i det hele tatt. Så en god halvtime senere, da flere barn lekte og lagde støy rundt bilen, sa datteren min til en av dem, og etterlignet bevegelsene mine og stemmen min, "shhh, babyen sover" mens hun pekte på sin egen baby i den lille minibilen hennes. Det var veldig rørende.

Heldigvis fanget jeg en veldig flink liten jente. Han rykket ikke engang, han bare noen ganger trakk tommelen ut av munnen, gjespet, så litt overrasket på meg, og så klistret øyevippene seg sammen igjen. Når det begynte å regne og vi kom inn i bygningen, fortsatte han å sove, selv om moren hans advarte ham om at han ofte våkner på grunn av temperaturendringer. Han lyttet med lukkede øyne til den rasende sangen til de eldre barna og deres musikalske forsøk.

Bilde
Bilde

Da vi dro ut, tok datteren min over. Han åpnet hver dør og port for meg og ventet på at vi skulle gå gjennom. Så snart vi kom til parken, ba hun om barnevognen og insisterte på å dytte den. Noen ganger pleide han å gjøre dette med sine egne, så dette i seg selv overrasket ham ikke. Men denne gangen presset han den hele veien, han lot meg knapt ta på den heller. Du måtte tisse litt for å nå skyvehendelen. Konokul holdt hodet nede, haken begravd i jakken og dyttet vognen uten stopp nedover stiene med absolutt besluttsomhet.

Og jeg gikk forbi dem med hendene i lommene, plystrende og smilende fanget jeg smilene til de forbipasserende. Jeg tenkte at jeg skulle ønske jeg slapp å ta babyen tilbake, men jeg klarte ikke holde den lenger. Øynene hans begynte sakte å åpne seg, tilsynelatende var det på tide å mate.

Selvfølgelig vet jeg at alt ikke blir så enkelt fra juli som det var i ettermiddag. Jeg vet at jeg kommer til å ha veldig vanskelige stunder med de to barna. Jeg vil ha netter når de vekker hverandre med gråtene sine, og dager når de er syke samtidig. Uansett føler jeg meg mye mer selvsikker etter i dag. Dette er akkurat det jeg trengte, en slik følelse av suksess som viser meg hva jeg står overfor. Jeg så fremtiden i et par timer, og det var veldig bra: alle smilte til oss, og det var bare en myk gurgling som kunne høres fra barnevognen som luktet melk.

Elsewhere

Anbefalt: