Hva slags mor er ikke i stand til å føde barnet sitt?

Hva slags mor er ikke i stand til å føde barnet sitt?
Hva slags mor er ikke i stand til å føde barnet sitt?
Anonim

Jeg leste mye om keisersnitt før fødsel, og allerede da merket jeg at det hovedsakelig var i negativ sammenheng. Et keisersnitt er ikke bra, fordi det ikke er naturlig, fordi moren ikke overlever fødselen, fordi barnet ikke overlever fødselen, fordi barnet må lide, for å kjempe seg inn i denne verden, fordi et keisersnitt er fortsatt en operasjon som er farlig. Fordi keisersnittmoren utvikler en tilknytning til barnet sitt senere, og dessverre er det dessverre mange av keisersnittmødrene som ikke klarer å amme.

Bilde
Bilde

Vel, det er sånn det er tenkte jeg, men jeg blir ikke sånn, jeg går inn, føder, så er det greit, jeg trenger ikke EDA, takk. Så kort tid før fødselen satte legen min seg ned overfor meg. Hvordan ble jeg født? Vanskelig. Med et vakuum. Med hvor mange kilo? Fire. Og mannen min? Han er mer enn fire. Bare be om den EDÁ da, sa han, og han hadde rett, for barnet kom bare ikke ut. Ingen måte.

Og jeg – med dikterens ord, som en som for første gang blir konfrontert med at kjempen faktisk bare er en time gammel – «jeg bare sto der og skammet meg». Jeg skammet meg veldig. Fordi keiseren ikke er god. For hva slags mor er hun som ikke kan føde sitt eget barn? Fordi jeg ødela livet til barnet mitt. Og ikke bare vil jeg aldri klare å amme, men jeg vil ikke engang klare å komme meg ut av denne jævla sengen, fordi magen min er delt i to. Så reiste jeg meg på en eller annen måte, og den lille jenta mi kom sugende, sugende som en støvsuger. Den andre dagen, førti gram, til alles forundring på sykehuset, fra første dag jeg ammet som om jeg hadde gjort dette i livet mitt, trengte jeg ikke engang å vise at jeg holdt barnet. Så, to dager etter keisersnittet, reiste jeg meg, fort alte at jeg skulle hjem nå, og siden legen min var en god nok person, sa han at hvis jeg bæsj, så kunne jeg gå. Jeg bæsj, jeg gikk.

Men i veldig lang tid følte jeg behov for å forklare meg. Det er ikke sånn at noen tvang meg til dette, kanskje jeg bare prøvde å forklare meg selv hvorfor jeg ikke kunne føde ordentlig, at det ikke var min feil, at jeg ikke trenger å føle skyld. Men flere ganger følte jeg at jeg ikke var en ekte kvinne fordi jeg faktisk ikke hadde født. I mellomtiden elsket jeg å amme, jeg elsket det på alle måter, å sitte, ligge, om natten. Jeg elsket å se barnet suge, men jeg elsket det når jeg leste Abels eventyr igjen under de langsomme matingene, jeg elsket det når jeg så Hotel of Hearts eller det hjerneløse flyet krasjet på National Geographic.

Jeg elsket å amme til siste minutt, jeg manglet aldri melk, jeg måtte aldri gi morsmelkerstatning, men det var ikke mye heller, aldri, jeg uttrykte ikke et eneste gram, - det gjør jeg' Jeg vet ikke engang hvordan brystpumpen fungerer - aldri brystet mitt ble betent, jeg har aldri hatt noen problemer. Barnet var omtrent 4-5 måneder gammelt da jeg skjønte at denne ammeøkten var det mest intime som noen gang kunne skje mellom oss, og hvor mye verre det hadde vært hvis det hadde blitt utelatt fra livet mitt i stedet for vaginal fødsel. Og det hjalp meg å behandle det hele. Jeg angrer selvfølgelig fortsatt på at jeg ikke fikk født ordentlig, men når jeg tenker på å ønske meg et barn til, tenker jeg aldri på å føde, men på å amme. At jeg vil ha flere barn og jeg har veldig lyst til å amme.

Anbefalt: