Graviditetsdagbok 5.0: Gravidjeans glir i regnet

Innholdsfortegnelse:

Graviditetsdagbok 5.0: Gravidjeans glir i regnet
Graviditetsdagbok 5.0: Gravidjeans glir i regnet
Anonim

16. uke

+3,5 kg

Bilde
Bilde

Jeg må innrømme at jeg noen ganger i løpet av uken glemte at jeg var gravid i lange timer. Dette er ukene som alle ser frem til i første trimester og savner så mye helt på slutten av de 9 månedene. Symptomene og dilemmaene i første trimester er glemt. Jeg har allerede valgt legen og sykehuset, men det går en hel måned uten å måtte gå i nærheten av legekontoret. Jeg har 4 hele uker til neste ultralyd. Jeg kjenner ikke selve graviditeten fysisk i det hele tatt. Absolutt ikke babyens bevegelser, selv om jeg ser på dem hele tiden. Forrige gang kjente jeg det relativt sent, 22 uker. Da sa jordmor at det var fordi babyen lå sånn. Kanskje det blir slik denne gangen også?

Foreløpig har ikke brystene mine fortsatt å vokse (jeg banker på), jeg blir ikke syk, hodepine, tetthet, leggkramper, og ryggsmertene har forsvunnet sporløst. Pustebesværet på grunn av å gispe etter luft har også blitt mye bedre, de spør meg ikke lenger på telefonen om jeg løper eller dytter barnevognen opp en bakke.

Hvis de vanlige jeansene mine ikke var for trange og jeg kunne ta et glass deilig rødvin på slutten av en hard dag, kunne jeg kanskje glemme å ha et barn en hel dag. Men ikke bare har de siste jeansene som fortsatt kan kneppes blitt ubehagelige (og de passer meg bare fordi de var posete i utgangspunktet på grunn av vekttapet mitt i fjor sommer), men jeg begynner å se ganske stygg ut i dem. Jeg fant meg selv å måtte bruke løsere og løsere skjorter slik at "muffintoppen" (overskuddet som stikker ut over midjen på buksene) ikke er tydelig. Så jeg ga meg til slutt og denne uken tok jeg frem den enorme pappesken der jeg oppbevarte mammaklær fra 2007-sesongen. På den tiden levde vi fortsatt på 2 fine lønninger, en av mine hovedhobbyer var shopping, og etter ferske nyhetene stormet jeg butikkene. Nå hadde jeg all grunn til å anta at det ville være noe pent for alle mine behov i den gigantiske boksen.

Vel, jeg fikk en overraskelse. Først og fremst husket jeg bare mindre enn halvparten av klærne og ikke den bærbare halvdelen. Jeg undret meg over resten som om jeg hadde sett dem for første gang. Dessuten har livsstilen min endret seg mye siden den gang. Jeg ble overrasket over et halvt dusin knappe- og strykebluser som jeg hadde på meg på jobben, og nå har jeg selvfølgelig ikke behov for dem. Datteren min ble født i oktober, noe som forklarer de tre kakibuksene og alle slags tynne sommerplagg. Disse er helt ubrukelige nå som termometeret danser et sted rundt null grader og sludd har dryppet fra himmelen i dagevis. Selv om jeg håper de finner sted når været er bra, noe som virker utrolig i midten av "hele århundret".

Men jeg ble veldig glad for å finne gravidjeansen. Det finnes alle slags versjoner, fra trekantede gummiputer på begge sider til en elastisk midje som dekker hele magen. Jeg begynte å prøve dem litt redd. Som jeg allerede har nevnt startet jeg dette svangerskapet en del kilo tyngre enn det forrige, jeg var redd for at alt skulle bli smått. Men til min største overraskelse kom den første jeansen jeg fikk tak i umiddelbart til meg, en av mine gamle favoritter, et mesterverk plyndret fra GAPs barselavdeling, som har en 5-centimeter elastisk del rundt midjen. Jeg skjønte at for 3 år siden begynte vektøkningen den første uken fordi jeg sluttet å røyke, så nå er jeg faktisk på samme sted som da jeg brukte disse klærne da.

Jeg så meg selv fra alle kanter i speilet og innså med tilfredshet at jeg er en ganske nybakt mor, og at underdelen min ser bedre og bedre ut fra siden nå som magen min runder seg ut. Jeg kunne endelig puste, ingenting holdt meg tilbake. For å feire jeansen tok jeg et kjapt bilde av meg selv flirende til det ukentlige dagbokbildet. Og hvis jeg har holdt ut så lenge uten mammaklær, tenkte jeg at jeg ikke skulle holde synet for meg selv, men dele det med folk på gata og vennene i lekehuset med en gang. Jeg kledde også raskt på barnet og dro ut. Den første dagen av svangerskapet i svangerskapsomsorgen! Du kunne ha fanget en fugl med meg.

Himmelen var en illevarslende, grå farge da vi la i vei, men regnet var knapt merkbar. Datteren min rev seg lykkelig gjennom vannpyttene på den neonrosa motorsykkelen sin. Jeg tok selvsagt ikke med barnevognen, som et resultat av suksessopplevelsen i jeans, mistet tilliten min til det engelske været og til barnets utholdenhet. Og han tryglet da han så motorsykkelen i gangen foran leiligheten. Det var litt mistenkelig at jeg måtte rykke i buksene med noen minutters mellomrom, for det begynte alltid å gå litt ned, men jeg var for opptatt med å lede den lille jenta rundt hullene fylt med vann av ukjent dybde, så jeg gjorde det gidder ikke med det.

Bilde
Bilde

Vi er bare halvveis. Omtrent en kilometer fra leiligheten, i ganske høy hastighet, kjørte motorsykkelen seg fast på en gatestein, barnet fløy av den og landet med ansiktet i en sølepytt. Selv om jeg bare var 1 meter bak, skrek han allerede da jeg tok ham. Jeg telte raskt tennene hans, sjekket det hvite i øynene hans, og det var tilsynelatende ingen store skader, men blodet som sprutet fra leppene hans var fortsatt et veldig skummelt syn. Den lille nesen, haken og munnen hans var lett, men merkbart ripete. Det var kald gjørme på jakken og buksene hans, og til og med på hatten. Jeg visste at det ikke var behov for en lege eller et sårsting, bare en lang klem og en hvisking i øret. Mens vi sto der og klemte på gatehjørnet begynte det plutselig å regne, og jeg forbannet meg selv for ikke å ha med barnevognen. Det gikk et minutt, og bankingen i ansiktet mitt avtok sakte.

Og det var i det øyeblikket jeg skjønte at de super-barseljeansene mine hadde sklidd så lavt at de ikke lenger dekket trusen min helt. Å løfte armene og stå stille var nok til å få ham til å gli helt ned. Desperat prøvde jeg å trekke ham opp mens barnet begynte å skrike igjen. Men siden jeg hadde den lille i den hevede armen, var det ingenting som holdt buksene, og uansett hvor mange ganger jeg dro den opp, begynte de å gå ned. Jeg prøvde å legge ned datteren min for å se om hun ville ta seg sammen og begynne å stå på egne ben, men hun ville selvfølgelig ikke gi seg. Hun så bedende på meg med det lille ansiktet sitt vått av tårer og regn og løftet de gjørmete armene mot meg for å ta henne. Siden vi begynte å bli skikkelig våte hadde jeg ikke noe annet valg, jeg holdt barnet inntil meg i den ene hånden, tok den forbannede motorsykkelen i den andre, og vi begynte å gå hjemover. Etter hvert 3. skritt måtte jeg legge en eller begge ned for å trekke midjen på buksene opp fra knærne. Til tross for mitt sinne og fortvilelse begynte jeg å se situasjonens tragikomiske natur. Når du hjelpeløst opplever at trusa blir pisket av den iskalde London-vinden, enten gråter eller ler du av frustrasjon, og jeg valgte det siste. Under normale omstendigheter tok hjemreisen mindre enn 10 minutter og tok 45 minutter.

Som hæren med hengende neser fra det tapende slaget, kom vi hjem, gjennomvåte til huden, med snørrete nese, og til og med barnets munn var hoven. Gravidjeansene, etter at jeg dro dem gjennom tusen vannpytter, var våte opp til lårene og gjørmete opp til knærne. Jeg sparket den av meg som en hat fille. Partneren min, som kom hjem noen timer senere med en pose M&M-sjokolade for å trøste meg, så umiddelbart situasjonen og minnet meg på at jeg hadde på meg de jeansene med større mage på slutten av andre trimester og begynnelsen av tredje, og uansett hadde strikken visstnok strukket seg litt. Helvete, kanskje formen min har endret seg siden forrige svangerskap og min nedre halvdel er flatere.

Uansett, jeg lærte leksen min. Jeg skal gå nøyere gjennom innholdet i esken full av mammaklær, og jeg skal ikke gå ut fra at det som passer meg også er bra for meg. Jeg skal ta med gravidbuksene på en prøvetur rundt i leiligheten. Det er klart at det vil ta meg noen dager å venne meg til gravidklær igjen. Inntil da vil jeg være muffintoppen som knepper opp buksene når hun setter seg ned.

Elsewhere

Anbefalt: